Postmannen og Mummi-land

Hver morgen står jeg i døra og tar i mot elevene mine og hilser på dem. (De begynner å bli flinke med faste håndtrykk og øyekontakt, men utrolig hvor lenge vi har jobba med det!). I dag fikk jeg servert en aldri så liten "historie" etter hilsinga, som gjorde at kollegaen min og jeg har gått og småfnisa i hele dag, for det ble så komisk når det kom ut av en 7-årings munn sånn helt uten videre. Det gikk omtrent sånn her:

- Good morning, *******!
- Good morning, teacher.... Skal jeg fortelle deg noe? Pappa sier at jeg ligner på postmannen.

Kollegaen min som tar i mot barn i døra ved siden av meg ser på meg, og vi fniser ordentlig mens ungen går fornøyd inn i klasserommet uten .

Og gullkorna stopper ikke. I går var det en ganske så lignende episode etter at vi hadde hilsa:

- Good morning, *******!
- Good morning, teacher! Vet du hva? I sommer skal jeg til Mummi-land!
- Oi, så spennende! I Finland, eller?
- Nei! Jeg sa jo MUMMI-LAND!


Og sånn går no dagan....